99% skadesikkert

Det er søndag. Søndag er en dag for avslapping og ro.

Sikkert for flere av oss blir søndagen brukt til å reparere skadene fra gårsdagens begivenheter.

Skader..

Skader er ikke så uvanlig. For store og kjente lag og personer pleier skader å oppstå iløpet av sesongen. Manchester United, Vålerenga Hockey og Martin Johnsrud Sundby har opplevd det utallige ganger. Likeså har CT3K også opplevd skadetilværelsen.

Denne bloggposten er til ære for lagets hardtkjempende jenter, som selv om de blir kneet i panna, eller skrapet på leggen, så reiser de seg opp igjen. Alltid.

La oss se på sesongens skader.

Sesongen startet godt. Ingen store skader, bortsett fra en evigvarende (kanskje lov å kalle den for kronisk?) lårstrekk for Azita. Denne lårstrekken til Azita har hengt med helt siden sesongoppkjøringen i august. Hvis ikke jeg husker feil, så mener jeg hun strakk den allerede på en av de første treningene. Hun har dog klart å spille kamper med denne strekken (noen gående og stående kamper dog), men måtte dessverre se seg nødt til å stå over en kamp på tampen av sesongen, dette fordi hun hadde prestert i å tråkke over på trening...(hjemmelekse til deg: kjøp nye – ordentlige – basketballsko!).

Så har vi Mi. Mi opplevde sitt værste mareritt mot Oppsal. Hun tråkket kraftig over og datt sammen på basketballbanen i et hyl få hadde hørt maken til. Marerittet var ikke overtråkket, men heller hylingen. Dette virker å ha hjemsøkt Mi, og blir ofte dratt opp igjen på trening. Spesielt om hun finner en passende anledning til det, slik at hun igjen kan beklage for det høye lydnivået hun klarte å oppnå ved overtråkket.

Det er bare du som tenker på det Mi, vi andre blir først påminnet på det når du nevner det ;)

Så har vi Justina, også tidvis kalt veggen (noe undertegnede kan skrive under på, da jeg traff veggen/skulderen hennes så hardt at halve ansiktet med nesen fikk seg en heftig trøkk. Igjen var det mer lyd her (se ovenfor) enn faktisk skade, og det gikk greit). MEN, over til Justina. Justina liker å skade seg, eller skadene liker å plage Justina. Det er ikke nødvendigvis på banen skadene hennes oppstår, men heller ublide møter med treningsmøller og andre bøller. Og treninger eller kamper starter som oftest med en liten recap på hva den siste skaden er, og hvordan dette har skjedd. Likevel går hun ofte all in i kamper, kanskje noe av grunnen til skadene..

Karin, som vi tidligere har stiftet beskjentskap med, da hun fikk et fint bilde av seg og sitt overtråkk i forrige bloggpost, har også meldt seg i gruppen for «de som liker å tråkke over» (Azita). Karin er utstyrt med litt vingleben, med vingleben mener jeg at hun har lett for å tråkke over. Ellers er hun fryktelig stødig, bare bortsett fra når hun tråkker over. You catch my drift. Hun tråkker over for mye til at det er normalt, og hun har, i likhet med Azita, også herved fått en hjemmelekse.  Kjøp nye basketsko.

I tillegg har vi blåmerkeklubben. Jeg tror Sahar er første klubbmedlem i denne klubben, etterfulgt av Karin og Justina. Disse viser gledelig frem blåmerkene sine etter basketballkamper, og får stor medlidenhet. Undertegnede pleier også å være ganske stolt over blåmerkene hun pådrar seg, men de er faktisk ikke så mye å skryte av i motsetning til Sahars feks. Dog pådro undertegnede seg riktignok et heftig merke for litt siden, men dette var i et ublidt møte med oppvaskmaskinen og ikke en motspiller.

Helena var sistemann som fikk kjørt seg i skadeklubben. Denne skaden kom etter sesongslutt, altså på treningskampen vi hadde tidlig i april. Helena fikk et kraftig smell i ribbeinet. Dette fikk ikke undertegnede med seg under selve kampen. Vi (undertegnede) var mer opptatt av Karin som fløy rundt barbent på sidelinjen for å forsikre oss om overtråkket sitt var ekte. Helena fortsatte kampen, og kom også på alle treningene i ettertid.. Noen dager senere fikk vi beskjed om at hun hadde vært hos legen og dette potensielt kunne være et brudd. Champ! #ikkemyehyling (sorry Mi)

Apropos champs, så har vi også Trine-Lise. For det første mistet hun synet en dag, og oppdaterte oss i en lattermild tone fra sykesengen at dette var komisk, da hun faktisk jobber i Blindeforbundet.. Så under en annen treningskamp (ikke samme som Helena), spaserer hun plutselig ut av kampen og ut på sidelinjen, mens hun holder den ene fingeren sin. Ingen tenker noe mer over saken, og undertegnede kaller inn en ny spiller fra benken. Plutselig viser det seg at lillefingeren står rett bakover. Altså feil vei, en vei som ikke er naturlig for en finger å stå, og dama reagerer ikke.. Når motstanderens trener skal hjelpe til med å knekke fingeren tilbake, var det såvidt et lite blunk å oppdrive av reaksjon, det var som at Trine-Lise fikk et rusk i øyet. Å knekke en finger for Trine-Lise er som å få rusk i øyet. #ikkemyehyling (sorry igjen Mi)

Så har vi mange småskader, som jeg i denne anledning ikke kommer til å ta opp hver for seg i et avsnitt. Men undertegnede har blant annet klaget unødvendig mye pga en tå.. Astrid har bidratt med å dette litt under trening og på kamp, samt at mange føflekker har blitt fjernet + +. Det har altså vært diverse innenfor og utenfor-sportslige skader. Poenget er vel egentlig at ingen har hatt en skadefri sesong, if so, please tell!

Så CT3K føyer seg i rekken med andre store klubber. Skader kommer og går, men kjærligheten for basketballen står.

God søndag!

En blogg er ikke verdt noe uten et bilde. Her et bilde fra der Trine-Lise er raskt tilbake i forsvar, de andre derimot..